Hvordan hjelpe en venn
Noen ganger får vi meldinger der innskriver ønsker å hjelpe en venn, men er usikker på hvordan, og også redd for å gjøre vondt verre. Ja, hvor mange kjenner seg ikke igjen i dette.
Vi blir ofte usikre og trekker oss litt unna. Selvsagt er det vanskelig å forholde seg til noen som blir veldig private om sine tanker. Det kan faktisk noen ganger kjennes ubehagelig, og vi trekker oss litt unna. Så sitter vedkommende der tilbake med sine tanker og en følelse av å bli avvist. Ikke lett det der.
Men, la meg gjengi noen svar vi ga til en som ønsket å hjelpe, men var litt usikker på hvordan gjøre det på en best mulig måte. Han fikk dette svaret fra oss:
//////
Veldig bra at du ønsker å stille opp for dine kompiser. Helt enig med deg i at tilbudet ikke er godt nok, og mange sliter i det stille med sine problemer. Kanskje spesielt oss mannfolk som av forskjellige årsaker ikke vil eller ønsker å snakke om ting som er vondt og vanskelig. Det å søke hjelp oppleves for mange som et nederlag eller å vise svakhet, og da blir det ekstra vanskelig for andre å hjelpe.
I spørsmålet ditt vil jeg si at svaret ligger. Det viktigste du kan gjøre er å "være der". Da gjør du en god ting. Jeg vil også si at det å spørre skal du ikke være redd for. Folk tåler mer enn du tror, så spør når du tror noen sliter. Si at du opplever ham som eks trist eller stresset. Si at du er der for ham om han trenger noe. Greier du det er du en god kamerat og venn.
Så kan du jo tipse dem om sida her og at de kan skrive. For mange er det lettere å skrive fremfor det å snakke. Mange opplever det som verdifullt, og det kan ofte være starten på en prosess til et bedre liv.
////////
I neste melding kom spørsmålet om ikke en kunne gjøre det ”vondt verre” ved å spørre? Også det at mange dekker seg under dette med at det er ”gradert”. Da fikk han dette svaret:
//////////
Jeg kjenner igjen de tankene du gjør deg når det gjelder å spørre, og frykten for at en kan gjøre det vondt verre. Men det er slik at ingen av dine spørsmål kan gjøre det verre. Vedkommende er selv ansvarlig for hva eller om han vil svare når du spør. Den grensen kjenner vi på selv.
Det kan også i en slik samtale åpne opp for en erkjennelse av at det gjør veldig vondt å snakke om det, og dermed være nok en bekreftelse på at en trenger å søke hjelp for å bearbeide det som er vondt og vanskelig å snakke om.
Enig med deg i at mange nærmest dekker seg under at det er "gradert". Men inntrykkene - det at en eks følte utrygghet og redsel - er ikke "gradert". Det kan du som en god kompis skape trygghet for å snakke åpent om og stille spørsmål ved, og ikke så mye om hendelsen men mer om inntrykkene han sitter igjen med.
//////////
Nå er det viktig å si at dette ikke er noen fasit. Det viktigste er å være et medmenneske, være lyttende og tilstede når noen ønsker å dele noen private tanker. Da kan du ikke gjøre så mange "feil", og da er du en god venn og kamerat.
03.01.11
Ragnar
