Tilsvar til intervjuet med Rigmor Flygansvær

Jeg har full forståelse for den frustrasjonen Rigmor Flygansvær føler i sin kamp for at hennes sønn skal få den oppfølgingen og hjelpen han trenger, og forstår også at verken hun eller hennes sønn har tid til å vente på at ”alt skal bli så mye bedre”. Jeg er også enig i at det er mye Norge som nasjon ikke har noen grunn til å være stolt av når det gjelder oppfølging av våre veteraner fra internasjonale operasjoner.

Jeg er imidlertid ikke enig i den virkelighetsbeskrivelsen hun gir av dagens situasjon for veteraner generelt. I løpet av de senere år har det blitt en helt annen oppmerksomhet om veteranspørsmål, og i særdeleshet om de veteranene som har problemer, både i samfunnet generelt, og hos våre politiske og militære myndigheter, og det er iverksatt en rekke tiltak som med tiden vil bedre veteranenes situasjon.

Mange av disse tiltakene har ennå ikke fått noen virkning for den enkelte veteran, men arbeidet er i gang og etter hvert vil resultatene nå frem til dem de gjelder. Selv om det er mye som gjenstår, er vi på riktig veg. Jeg er overbevist om at den eneste konstruktive vegen å gå er gjennom fortsatt dialog og argumentasjon for å bedre veteranenes kår, ikke gjennom en boikottaksjon.

Påstanden: ”FNVLF med millioner i støtte til veteranarbeid, ikke har vært til hjelp for krigsskadde” kan heller ikke få stå uimotsagt. Det er riktig at FNVLF får flere millioner (kr 6,11 mill i 2008) i støtte over forsvarsbudsjettet. Uten disse midlene ville ikke forbundet være i stand til å arbeide for interessene til alle veteraner. Arbeidet for å bedre veteranenes rettigheter, og i særdeleshet rettighetene til de som er skadd i tjenesten, eller som har blitt syke som følge av tjenesten, er en av forbundets prioriterte hovedoppgaver. Det er samfunnets ansvar å sørge for at de som blir syke eller skadet som følge avtjenesten får det helsetilbudet og det økonomiske sikkerhetsnettet som er nødvendig for å kunne få et så godt liv som mulig. Det er vår oppgave, sammen med de andre veteranorganisasjonene, å fortsette å presse på myndighetene til dette går i orden.

Gjennom våre, for tiden 53, lokalforeninger, våre kameratstøttegrupper, våre kamerastøttekurs, kameratstøttetelefonen som er bemannet av frivillige 24 t i døgnet året rundt, og gjennom kameratstøtte.no, tilbyr vi hjelp til selvhjelp, råd og veiledning til mange av de som har større og mindre problemer etter tjenesten.

Vi får den støtten vi får fordi våre bevilgende myndigheter ser at det vi gjør faktisk nytter, og fordi vi gjennom mange år har vist at vi er en seriøs aktør og et pålitelig talerør for medlemmene spesielt, og alle veteraner fra internasjonale operasjoner generelt.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------

Respons:

Til generalsekretær Vidar Falck i FNVLF

Jeg takker for ditt svar og jeg respekterer ditt syn på dialog. Hadde det vært for 10-15 år siden hadde ditt svar varmet og næret oppunder håpets livbærende flamme. Dessverre så er det slik i dag at bålet er utdødd, der er ikke noe å varme seg ved lenger. En kan puste liv i glør men ikke i aske, erfaringen kan ingen ta fra en. "Vi" tror ikke på noen lengere før nasjonen beviser sin moralske forpliktelse i form av håndfaste iverksatte konkrete tiltak. NÅ.

For å unngå hva som for meg virker som en misoppfatning: "forstår også at verken hun eller hennes sønn har tid til å vente på at "alt skal bli så mye bedre" vil jeg presisere: Hvis jeg kunne rakt kun 2-TO fingre i været og sagt: Dette gjaldt kun meg og min sønn, da hadde jeg vært enig i at å starte en boikottaksjon mot staten for deltagelse i IntOps. hadde vært vel drøyt. Nu er det slik at virkeligheten er noe ganske annet, hvor mange tusen som befinner seg i de krigsskaddes virkelighet vet ingen med sikkerhet, men hva jeg vet er at alle som ikke er berørt av denne virkeligheten har vidunderlige liv som jeg inderlig håper blir forstått verdien av og med en takknemlighet som innebærer solidaritet med de mindre heldige.

Jeg skjønner deg dithen at du ikke er preget av den samme fortvilelse som jeg over alle de telefoner og mailer du? og jeg har fått fra krigsskadde på kanten av stupet, men det er vel din styrke kontra min svakhet. Dermed kjenner ikke du deg ikke igjen i den virkelighetsbeskrivelsen jeg gir av dagens situasjon for veteraner generelt, som du sier, og du påpeker: " I løpet av de senere år har det blitt en helt annen oppmerksomhet om veteranspørsmål, og i særdeleshet om de veteranene som har problemer, både i samfunnet generelt, og hos våre politiske og militære myndigheter, og det er iverksatt en rekke tiltak (?? ) som med tiden vil bedre veteranenes situasjon. Mange av disse tiltakene har ennå ikke fått noen virkning for den enkelte veteran, men arbeidet er i gang og etter hvert vil resultatene nå frem til dem de gjelder. Selv om det er mye som gjenstår, er vi på riktig veg. Jeg er overbevist om at den eneste konstruktive vegen å gå er gjennom fortsatt dialog og argumentasjon for å bedre veteranenes kår, ikke gjennom en boikottaksjon.

Jeg vet ikke hvilken argumentasjon, hvilke beviser eller hvilken dialog som må til etter 50-60 års erfaring med krigsskaddes lidelser for å få en umiddelbar handling fra myndighetenes side, det er det det er snakk om nå. Vi kan ikke bruke nye ti-år på politisk sysselsetting. Forsvarssjefens kronikk i Dagbladet 18.12.08 taler for seg selv hvordan de militære myndigheter ha forstått dialogen, jeg siterer fra hans innlegg: "Soldatrollen som profesjon" :

Kravet fra soldater i aktive operasjoner utenlands om respekt og anerkjennelse fra politiske myndigheter og samfunn – som vi for øvrig har i fullt monn fra Forsvarets politiske ledelse i dag – er altså berettiget. At det ikke formelt er krig mellom Norge og det land hvor operasjonene foregår, er i den forbindelse ren formalisme – de formelle krigserklæringers tid er uansett forbi. Men på den annen side kan ikke vi i Forsvaret la en slik anerkjennelse bli en betingelse for vår egen forpliktelse og innsats. Vår forpliktelse er en konsekvens av vårt valg av soldatrollen som profesjon og må gjelde uten reservasjoner så lenge vi velger å stå i tjenesten – hva enten vi verver oss for kortere perioder eller har det som yrke."

Dette er dagens forsvarssjef og hans budskap av Forsvarets holdning, den inngir ingen tillit om en endret kurs. Frisvold ga håp: På VG nett 08.01.01 kan man lese:

Forsvaret vil helsesjekke 30 000 norske soldater som har vært i internasjonal tjeneste siden 1990.
Det opplyste forsvarssjef Sigurd Frisvold den 08.01.01 etter et møte med befalsorganisasjonene mandag formiddag, der det såkalte Balkan-syndromet ble diskutert. Helseundersøkelsene vil bli gjennomført blant norsk militært personell som har tjenestegjort i Balkan-området, i Den persiske gulfen, Somalia, Libanon og i andre mindre operasjoner i utlandet. Dette vil bli gjort i samarbeid med Folkehelsa, Statens Helseundersøkelser og andre ekspertmiljøer.
Frykter kreft: Årsaken er at flere soldater i det siste har rapportert om helseproblemer etter å ha tjenestegjort i Kosovo under krigen. De siste ukene har flere tilfeller av blodkreft blant soldater som har tjenestegjort i Kosovo blitt koblet til bruken av utarmet uran under Kosovo-krigen." Kilde: VG nett. 08.01.01.

Dette lå i støpeskjeen da Strøm-Erichsen entret Forsvarsdepartementet, og det bringer meg til mine refleksjoner omkring FNVLF:

Diverse omganger i media hvor krigsskadde har stått frem med større mot enn en hel veteranorganisasjon til sammen med blottleggelse av sine ødelagte liv, sporadiske innslag på Stortinget i flere år om veteranpolitikken hvor intet har skjedd har bragt meg dit jeg er i dag: Løfter er kun tidtrøyte i form av "smal talk" , verdiløse ord så lenge intet skjer. Det hadde vært godt hvis jeg var alene om å tenke slik, det tragiske er at de krigsskadde selv har mistet troen og håpet. Innen veteranmiljøet finnes en sterk etterretningstjeneste, alle som en er fullstendig oppdatert på alt som har skjedd og skjer, overalt, det finnes ingen misforståelser eller feiltolkinger som ligger bak deres kunnskap. Falck påpeker veteranene generelt, og samfunnet generelt. Til det er å si: Generelt i samfunnet vites intet om krigsskadde veteraner, verken blant damer og menn i gata eller innen helsevesenet hvor jeg jobber. Mitt anliggende gjelder de tusener som er krigsskadd, og mitt engasjement gjelder de som kommer til å bli krigsskadd. Hva jeg ser på som pårørendes ansvar med sin kunnskap er: Ikke noe av virkelig betydning er gjort hittil, verken for våre nåværende krigsskadde eller kommende krigsskadde, og det vil ta mange år før et skikkelig trygt grep for fremtidens krigsskadde er på plass.

På nettsiden til Befalets Fellesorganisasjon har presidenten i FNVLF i anledning FN dagen 24.okt. en lovprisningtale om veteraner og deres pårørende hvor han bla. sier: "et samfunn som ikke tar vare på sine veteraner og minnes de kvinner og menn som har gått foran, risikerer å miste noe vesentlig."

Hva president Olsen i FNVLF sier her er sant, men sannheten er enda dypere enn som så: Vi har et samfunn som ikke har tatt vare på sine veteraner, krigsskadde som har tatt sitt eget liv, krigsskadde som ikke eksisterer for "samfunnet generelt" eksisterer i tusentalls. Samfunnet har ved sin ignorering mistet "noe vesentlig": Solidaritet med de svake, - dette til tross for bevisførsel, dette til tross for "dialog"

I vårt samfunn har vi mange organisasjoner som er dannet som støttegrupper for de svakeste i samfunnet, nettopp ut fra behovet for å være en buffer for de som ikke makter å kjempe sin egen sak. Den største bufferen vi har for våre krigsskadde er FNVLF med mange tusen medlemmer og den eneste veteranorganisasjon som får økonomisk støtte fra Forsvarsdepartementet, dette også med henblikk på ivaretakelse av også krigsskadde og deres familier.

FNVLF ved presidenten sier: " Det er med stor glede vi ser at dagens tjenestegjørende soldater og hjemvendte veteraner opplever at våre politiske ledere viser klokskap og handlekraft ovenfor en gruppe kvinner og menn som fortjener den største respekt og anerkjennelse for sin egen og de pårørendes oppofrende innsats."

Slike utsagn som herr Olsen kommer med betrakter jeg som bevisst ønsketenkning, vi lever i virkelighetens verden og der ser vi ingen resultater. I mitt brev til Kongen som øverste krigsherre i grunnloven presiserer jeg:
" Noen ga det ultimate offeret i tjenesten, flere valgte å avslutte sitt liv etter at de kom hjem ut fra velkomsten de fikk da problemene dukket opp: I møtet med en snikskytter, i et minefelt, under et rakettangrep, - det var der de var i deres sinn da de endte sitt liv i Norge. En kan derfor si at det er mange som har falt i tjenesten, men ikke alle har fått den samme militære æresbevisning og honnør ved sin begravelse"

I svarbrevet jeg har fått fra slottet blir jeg opplyst om at kopi av mitt brev til Kongen samt kopi av mitt vedlegg, (mitt åpne brev til Stortinget i mars) er oversendt Forsvarsdepartementet.

I sin fortsettelse av talen sier Olsen:
"I Erich Maria Remarques roman "Tre kamerater" fra 1.Verdenskrig omtales de hjemvendte soldatene på følgende måte; "Fortiden hater dere, nåtiden forakter dere, fremtiden har dere ingen tro på."
Det er som om Olsen har snakket med og kjenner hver eneste krigsskadd ved å si dette: Våre krigsskadde har ingen tro på fremtiden med de patetiske politiske evner som fremvises.
Videre sier Olsen: "En hel generasjon ungdoms dyrekjøpte erfaringer ligger som et trist påminnelse om at vi aldri må glemme at tjeneste i internasjonale operasjoner også har en pris og kostnader som det norske samfunn må ta inn over seg og være villige til å betale."

"Det norske samfunn" har ikke tatt inn over seg noe som helst, villighet til å betale kostnadene er ikke på tale pr.dd. De som har betalt, og fortsatt betaler er de krigsskadde og deres familier helt alene. I følge min politiske kilde om innspill til Stortinget fra FNVLF om en helhetlig veteranpolitikk er det ikke store resultater å vise til for krigsskadde veteraner. Det er derfor andre veteranorganisasjoner ble dannet, skadde fikk ikke den hjelp de behøvde. Og hva er gjort for veteraners barn? Jeg har skrevet til Barneombudet og gjort oppmerksom på manglende hjelp til tusenvis av fedre. Jeg har kontaktet Barne og likestillingsdepartementet som ikke hadde noen kommentarer til høringsutkastet for forsvarspersonelloven. Våre andre veteranorganisasjoner har nedlagt tusenvis av arbeidstimer for krigsskadde uten økonomisk støtte som dog er nedfelt i lovverket for bevilgninger, mens budsjettet til FNVLF har vokst og vokst gjennom denne regjeringens periode, siste bevilgning er på 6,1 MNOK. Det er berettiget synes jeg å etterlyse resultater for krigsskadde med så store midler til rådighet.

I Sjekkposten 06/2006 kan presidenten i FNVLF fortelle: " Dette har gitt konkrete utslag i økte økonomiske rammer, noe vi tar til inntekt som forståelse og anerkjennelse av det samfunnsnyttige arbeid vi bedriver både sentralt og i våre lokalforeninger. Vi har god tilgang til, og dialog med den politiske ledelse i departementet og forvaltningen og føler at vi blir tatt med på råd som hovedsamarbeidspartner i de spørsmål som vedgår veteranene."

Jeg stiller meg derfor meget uforstående til: Når FNVLF er tatt med på råd som hovedsamarbeidspartnere i spørsmål som vedgår veteranene så har det etter mitt syn skjedd besynderlig lite for krigsskadde. Jeg ser det meget merkverdig og får det til ikke til å stemme med virkeligheten når en ser følgende:
"Denne regjeringen og forsvarssjefen skal ha honnør for at de har tatt en rekke grep for veteranene. De foregående regjeringene har ikke mye å være stolte av. Men denne saken som gjelder golfkrigsveteranene, kan ikke drøye lenger. Det må handles nå," krever Olsen. Jeg fristes da til å dvele ved presidentens anonyme? videreførsel fra Frisvolds tid for veteranene for snart 9 år siden, som ikke har avstedkommet mer resultater enn hva er i dag? Jeg kan ikke se at FNVLF har vært en reell støttespiller for krigsskadde veteraner og deres pårørende??

At Olsen tar til ordet for handling for Irakveteranene nå takker jeg selvfølgelig for, det gjelder min sønn og hans medsoldater fra Irak, men hva med de tusener av andre krigsskadde, hva med dem??

Og fvm. svarer; " – De har levert viktige og vesentlige bidrag under ekstremt krevende forhold. Da er det trist at mange har opplevd å ikke få anerkjennelse for innsatsen. Vi gjør noe med det nå, sier hun, og legger til at hun setter pris på at det også vanker ros til regjeringen fra FNVLF."

Jeg tror jeg formidler på alle veteraners vegne, de uskadde i solidaritet med sine krigsskadde soldatkamerater: Anerkjennelsen ligger primært ikke i medaljer men i retten til et verdig liv med sin krigsskade så langt det lar seg gjøre å leve et verdig liv ut fra de skader de har.

Å skamrose en regjering som ikke har gjort noe som helst kan man derfor reise et berettiget spørsmål ved. Vi har et Forsvarsdepartement som gang på gang viser så store sprik i sine uttalelser at vi kan ikke ta dem alvorlig. Vi har et Helse og omsorgsdepartement og Arbeids og inkluderingsdepartement som ikke evner å se at veteranpolitikk er noe politisk satsningsområde. Vi har en statsminister som ikke har funnet våre krigsskadde verdt å ofre et eneste ord. I stedet står han frem som redningsmann i kampen for bekjempelse av global oppvarming og blir blank i blikket av bekymring for våre barns fremtid. Her sitter både nasjonalt og globalt ansvar løst i milliardklassen. At drapsmaskiner pøser ut utarmet uran i større og større deler av verden med en nedbrytningstid på 4,5 milliarder år, hvor titusener av barn fødes med misdannelser og lider seg inn i døden, at konsekvensen av at losfattige fedre og mødre dør fra sine barn, at soldatene, som også er mennesker rammes, se det er det ingen evne til å ha en moralsk stilling til.

Vi har forskjellig ståsted utfra hvilken virkelighet vi befinner oss i. Jeg kan ikke se at vår Regjering og vår største veteranorganisasjon som er Forsvarsdepartementets hovedsamarbeidspartner har tilveiebragt så store resultater at krigsskadde, deres pårørende og at kommende veteraner kan være trygge på en fullverdig ivaretagelse av sin fremtid. Å dele ut FNVLF's hedersmadajle til fvm. for sin formidable innsats for krigsveteraner er flott, men å skamrose hele regjeringen? Det må ha gått meg hus forbi hva Helse og omsorgsdepartementet og Arbeids og inkluderingsdepartementet har bidratt med av så store fremtidsrettede trygge tiltak for krigsskadde at de fortjener slik svulmende omtale. Det jeg derimot ser er et regjeringskollegie som dolker fvm. i ryggen med sin taushet. Skamrose dem for det? Nei, det synes jeg ikke man skal.

Rigmor Flygansvær
Mor til krigsskadde veteran og boikottleder for deltagelse i internasjonale operasjoner

inntil landsomfattende kompetanse er oppbygd for ivaretagelse og økonomisk sikkerhetsnett er opprettet ved varig krigsskade.

www.skadestans.blogspot.com