En Feltprests hverdag

Din bakgrunn

Sjøforsvarsprest i Ramsund. Bosatt med familie i Stavanger.

Hvor lenge skal du være ute?

Jeg blir i Afghanistan til 28.januar 2009. Da overtar Maj Tore Henrik Meberg-Hansen fra Rygge NCC prestestillingen

Hvorfor?

Hvorfor jeg er her? Det hører med til tjenesten i forsvaret at vi bidrar når det er behov for oss. Denne gangen var det min tur.

Familien reaksjon

Ved å reise i utenlandsopperasjoner legger jeg mye av hverdagen hjemme på kona. Det er mange gjøremål som de hjemme må ta seg av i hverdag og helligdag. I tillegg vet de at oppdraget kan være potensielt farlig. Dette inntrykket blir forsterket gjennom presse og informasjon som er opptatt av dramatikk.

Hva består jobben din i?

Jeg er feltprest i NCC staben. Det fører med seg en del administrative oppgaver. Utover det er gudstjenesten sentral i en prestens hverdag. Mye tid går med til samtaler med personellet her nede. Jeg går og reiser mye rundt for å være sammen med folk i hverdagen. Og så dreier det seg om å være klar til å løse kriser og alvorlige hendelser av forskjellig art.

Hvordan er en typisk arbeidsdag?

En kan vel ikke si at det finnes noen typisk arbeidsdag, men er jeg i camp Nidaros begynner dagen med morgenbrief kl.0800 for at vi skal bli oppdatert på situasjonen. Dernest kan det følge andre møter. Aktiviteter skal planlegges. Kapellet vårt her i Camp Nidaros, Mazar e Sharif kaller vi Nidarosdomen. Jeg går daglig innom der og tenner bønnelys for de hjemme og for oss som er her ute og ber Vår Herre om å bevare oss fra alt ondt. Etter klokken 1900 stikker jeg gjerne innom velferden en tur. Kl.2100 sender velferden et døgn gamle nyheter fra Norge. Men for oss blir det nytt hjemmefra. Dagen brekkes naturligvis opp av måltider i et eminent Supreem kjøkken. Vi har mulighet til å ringe hjem når vi ønsker, men må huske på at vi ligger 3 og ½ time foran de hjemme.

Hva er det vanskeligste?

Vi har personell i Mazar e Sharif, i Meymaneh og i Kabul. Selv en kort bevegelse utenfor camp krever et tyngre sikkerhets opplegg. Da blir det utfordrende å komme meg rundt til alle nordmenn i Afghanistan. Av sikkerhetsgrunner blir det også vanskelig å kontakte folket, barn og voksne som bor her i landet.

Er det mange som betror seg til deg?

Vi lever sammen og vi lever tett sammen. Vi går gjennom dagen sammen og langs veien kommer vi ofte opp i samtaler om mangt og meget. Det er fint når vi kan ha den tillit til hverandre at vi kan lufte tankene våre. Presten skal være lett tilgjengelig uten terskler og hindringer. Da blir vi venner og det blir lettere å snakke sammen, tenke høyt sammen om utfordringer ved tjenesten her ute og høre med hverandre hvordan det går hjemme.

Diskusjonen vedr. det å skrive testamente/avskjedsbrev. Anbefaler du det?

Dette er en sak som ligger på den enkelte å avgjøre. Noen er bedre vernet enn andre i lovverket. Et godt tips er å gifte seg for dem som har mulighet til det. Da blir mye av det juridiske lagt på plass. Ellers er testamente noe en kan ordne uavhengig av om man reiser utenlands med forsvaret. Ulykker skjer i hjemme også. Når det gjelder avskjedsbrev kan dette gjøres diskré og leveres for eksempel til feltpresten eller en annen du har tillit til. Det kan være godt å ha et slikt brev liggende mens en er ute. Om det skulle hende noe kan en der si noe fint til dem hjemme. Jeg tror likevel vi skal være varsom så det ikke blir slik at vi overdramatisere utreisen for sin egen del. Det samme gjelder overfor de pårørende.

Jeg tror mange ting kan skrives i et testamente ved at man også sørger for at det er oppdatert.

Hvordan er det i Afghanistan om dagen?

Det er den kaldeste tiden på året nå, men en fin vinter til nå. Nesten som påskeværet hjemme, kaldt om natten og rundt 15 grader om dagen. Her er høye fjell, opptil 7500m høye, så dermed varierer været også mye. Regn trenger jordsmonnet. Det har vært tørt i mange år med alvorlige konsekvenser for jordbruk.

Vi ser at det går fremover i landet med nye asfalterte veier, nye skoler og blomstrende handel. Men afghanerne har også mye å ta igjen etter år med tørke og væpnede konflikter.

For mange av oss blir det uker med leirliv. Andre er mer ute og farter. Kollegafellesskapet er godt og man får mange gode venner. Den største uroen er fremdeles landområdene i sør og i øst. Så våre tanker går ofte til våre allierte. Det afghanske forsvar (ANA) og politi (ANP) tar en stor del av trykket og tar de største tapene. Mye arbeid legges ned i å støtte dem med materiell og dyktiggjøre dem til å mestre sikkerheten i landet selv.

Vi håper jo ikke at utenlandsk militærmakt skal stå så lenge i landet. Målet er at sivilt hjelpearbeid kan løfte levestandarden og gi barn og voksne en god fremtid.

Tar dere godt vare på hverandre?

Om vi tar godt vare på hverandre? Det gjør vi. Men samtidig er det lettere for den som tilhører en fast avdeling hjemme i Norge. De har år med trening sammen før de reiser ut og skal gjerne være sammen i år etter hjemkomst. Kameratskapet her ute i Afghanistan er noe av det sterkeste vi opplever. Jeg tror det er et av de mest sentrale faktorene for at vi synes det er greit å være her. Når mange utrykker trivsel ved å bo i en militærleir, så tror jeg det har med alle de gode vennene man har fått. Gode kamerater gjør dagene lettere og hverdagen tryggere for oss. Så må vi være oppmerksomme og plukke opp den som likevel skulle ha ensomme dager.

Intervjuet av Sven, www.kameratstøtte.no

Publisert: 22/1-2009

Bildet er hentet fra Forsvarets Mediearkiv.