Kameratstøtte
Døgnåpen: 800 48 500, eller Skriv til oss

Humoristisk, jeg?

- Kan du skriver en artikkel om humor i hverdagen, spurte prosjektleder for Kameratstøtte.no meg om. Bakgrunnen var en artikkel i avisa Varden om humor i terapeutisk sammenheng. Fra denne artikkelen refererte jeg til noe sammen med egne erfaringer og uttrykk, og hva det endte med? Jo, hun utfordret meg til å skrive om humor i verdagen – om hvordan jeg bruker humor. Hun mente at jeg brukte det mye. Gjør jeg det da?

/

Jeg kjente at jeg ble usikker – ble litt varm og tenkte ”men jeg er da ikke noe morsom?”. Riktignok fremstår jeg som oftest i godt humør og fleiper og tuller litt/mye på jobben, kanskje noen synes det blir vel mye tull og tøys – hva vet jeg. Men altså, som den pliktoppfyllende medarbeideren jeg er sa jeg ”greit, jeg skal prøve”.

 

Jeg oppfatter meg selv som en litt selvhøytidelig person som vanskelig ler av meg selv. Så noen ganger synes jeg det blir stor avstand mellom liv og lære. Jeg tror jeg vet hvordan ting skal være, men når det kommer til en sjøl, hva da? Da blir det ofte vanskelig.

 

Artikkelen som jeg hadde tatt kopi av var et intervju med Svein Torgeir Dale som er klinisk sosionom ved Sykehuset Telemark. Han har skrevet boken ”Humor og psykiatri”- om det å bruke humor i møte med mennesker. I denne boken kanskje mest terapeutens tilnærming til pasienten, men dette kan også overføres til oss alle, om hvordan vi ser på oss selv og hvordan vi er i møte med andre i arbeid og fritid.

 

For hvordan finner vi frem til de fantastiske ressursene som er inne i oss alle, og som er bedre medisin for oss enn det meste av det apotekene kan frembringe?

 

I intervjuet til avisa Varden sier Dale bl.a.: ”kutt ut flinkheten – vær deg selv – tør å drite deg ut”. Jøss, tenker jeg, er det så enkelt da? Som sagt – jeg føler meg ikke der men prøver i det daglige å ikke legge bånd på meg – det handler om å slippe opp for det som binder. Jeg begynner da på bli en godt voksen mann, og har da ikke tenkt å gå i grava som et hengehue tynget av små og store personlige problemer. For hva hjelper det å henge med hu’e? Ingen verdens ting. Det er meg selv og de jeg omgås det går utover. Det holder vel med at jeg synes det kan være tungt om ikke andre rundt meg skal lide av det, eller?

 

Og så tenker jeg at så lenge jeg ikke støter noen, ikke fornærmer noen eller ikke taper respekten av syne og retter fokuset på meg selv så kan jeg vel ikke gjøre så mye galt?

 

I min tidligere yrkesaktive karriere jobbet jeg med livets skyggesider – konflikter og tragedier. En av måtene å ”overleve” dette på var at vi brukte mye humor. Eller kanskje vi fleipet mye i det daglige. Faren var at utenforstående kunne oppfatte det som respektløst – å tulle med alvorlige ting. Ja, jeg skal ikke påstå at alt av kommentarer og uttrykk tålte offentlighetens lys, men vi forsøkte å vokte oss vel for ikke å virke støtende.

 

En enkelt teknikk i det å le av seg selv er å ta en titt i speilet. Du kan starte forsiktig med et smil. Kjenn at det gjør godt, og så kan du gå over til å le. Sannsynligvis litt forsiktig i begynnelsen. Men etter hvert som du har varmet litt opp kan du jo gapskratte. Hva du får tilbake? Jo, garantert en god og varm følelse i kroppen. Livet blir straks litt lettere. Men, øvelsen må gjentas. Det kreves bare et speil og ditt etter hvert så blide ansikt. Prøv da vel!

 

Ragnar