Kameratstøtte
Døgnåpen: 800 48 500, eller Skriv til oss

Hjem til stell av unger og matlaging

Det var det Harald gjorde denne gang for å gjøre overgangen fra Afghanistan til Norge så god som mulig. Forrige gang begynte jeg rett i jobb, og det var ikke så bra, sier Harald i intervjuet til kameratstøtte.no

/

Harald (36) kan se tilbake på to perioder fra Afghanistan. Som løytnant og anestesisykepleier på Forsvarets Bell 412 HP helikopter i Norwegian Aeromedical Detachment ( NAD) har han vært med på å hente alt fra pasienter med forstuet fot, til drepte soldater.

Hva synes du om det Forsvaret gjorde for å forberede deg til oppgaven?

Jeg synes det var for dårlig – for lite av praktisk trening og mest det obligatoriske så som politikk, kulturforståelse og lignende. Nå greide jeg overgang bra fordi jeg hadde flinke folk rundt meg, og fordi det mentale var på plass. Forsvaret har imidlertid også på dette området forbedret seg. De har hørt på de tilbakemeldingene som vi har kommet med og økt den praktiske delen, sier Harald.

Hva var mest krevende med jobben?

Det mest belastende var nok det å være i beredskap hele tiden. Det var slitsomt. Når det skjedde noe skulle vi reagere svært raskt uten noe særlig info. Så var det en del avgjørelser som jeg måtte ta alene som anestesisykepleier. Jeg ble også beskutt en gang, og merket at jeg fikk et høyere spenningsnivå og en kort kvalmefølelse pga økt adrenalinivå, men det roet seg ned etter hvert. Jeg følte allikevel at vi hadde kontrollen, og hendelsene blir da ikke så vanskelig å leve med.

Jeg har hentet en død norsk soldat, som hadde kjørt på en veibombe (IED). Dette var spesielt, trist selvfølgelig. Denne hendelsen la en demper på stemningen i hele leiren. Personlig så føltes det som et viktig oppdrag selv om vi ikke kunne gjøre noe for ham.

Hvordan var rutinene for debrif etter slike hendelser?

Jo, vi drev med debrif. Først en teknisk del, og etterpå gikk vi til et eget lokale for uformelt å snakke om alt det andre. Dette var veldig bra, og de fleste var veldig åpne om følelser. Vi var så og si alle voksne folk, og det gjorde det lettere å ha en åpen og fin dialog.

Du kom hjem 8.september. Når skal du ut igjen?

Jeg føler meg ferdig med Forsvaret i denne omgangen. Nå vil jeg vente i 10 år til barna har blitt store, så får vi se da. Jeg har nok lyst til å dra ut igjen.

Har du landet?

Jeg tok meg en ukes fri når jeg kom hjem, og det var lurt. Forrige gang begynte jeg rett i jobb, og det var ikke så bra. Nå føler jeg meg ferdig med det. Stell av unger og matlaging er greie ting å komme i gang med igjen.

Hva med oppfølginga fra Forsvaret?

Jeg skal på Rygge flystasjon for legesjekk og debrifingssamtaler denne uka. Det går over to dager. Pårørende skal ikke være med på annet enn medaljeparaden. Men de ble fulgt veldig godt opp under tjenesten med ukentlig epost fra sjefen vår.

Harald vil ikke være med på at han har opplevd noe belastende eller vanskelig. –Tenker i dag mest på gutta i Telemark bataljon. Noen av dem er veldig unge, og de opplever ekstreme ting. De vet at det smeller, men ikke når.

02.11.10

Ragnar