Kameratstøtte
Døgnåpen: 800 48 500, eller Skriv til oss

Brev fra en stolt veteran

Her følger en veteranhistorie vi har fått tillatelse til å legge ut på Kameratstøtte.no. Regner med at noen kan kjenne seg igjen i det som er skrevet, og at historien til Vidar kan formidle håp til de veteraner som i dag er i en vanskelig livssituasjon.

/

Mine 5 Libanon kontingenter ble en skjebne for meg, men det ble samtidig redningen. Jeg tjenestegjorde i NMC 4 - Norbatt 7 - 8 . NMC 17 - 18 . Det ble redningen at jeg gikk helt på tryne psykisk og med alkohol. Jeg måtte velge mellom børsa eller livet, jeg valgte psykiatrien og livet.

Jeg hadde problemer før jeg reiste ut. Jeg hadde angst og var usikker, jeg var ensom og drakk endel. Det var meget mangelfull legesjekk og trening før vi reiste. Legen spurte om vi drakk mye. Kameraten min svarte 2 kasser øl i uka, han kom ikke med. Jeg drakk vel dobbelt så mye, men luktet lunta, og svarte at jeg tok litt til maten.

De 2 første kontingentene gikk bra, men så ballet det på seg med angst og depresjon og alkoholmisbruk, det var jo bare 70 meter til polet. Jeg hadde ikke evner til å sette ord på og prate om hva jeg slet med.

Det var jo et spesielt liv, etter endt kontingent var jeg lei alt sammen. Etter noen måneder hadde jeg glemt dritten og ville ut igjen. Det blir som å sette en sjømann på land.

Jeg har ikke opplevd noe spesielt vondt, men det ble summen av det som ikke ble bra. Vi ble avstumpet i hodet.

Sist sommer var det bilder i media av tyske soldater i Afganistan, avbildet sammen med skjelett deler. Slik gjorde vi også (for å ha skrytebilder).

Jeg dimiterte siste gang i 1988, helt knestående psykisk og alkoholisert. Alkohol er den beste medisinen mot psykiske plager. Virker med en gang, varmen og tryggheten strømmer ut i kroppen. Men på sikt blir det KUN værre, nervene og følelseslivet blir helt ødelagt.

Jeg greide ikke å tilpasse meg jobb og sivilt liv, jeg hadde mistet evnen til å leve. Jeg tittet i ladd børseløp og tok ut slakken på avtrekkeren, jeg hadde ikke noe liv, kun smerte (psykisk smerte). Jeg fikk ombestemt meg. Dette er 20 år siden mens foreldrene mine fremdeles levde. Jeg klarte å tenkt at jeg ikke hadde rett til å såre dem. Jeg fikk hjelp av en nabo så jeg kom meg til legen.

Jeg har gått i gruppeterapi i 8 år (i 2perioder). Men jeg sa ikke at jeg drakk. Da blir det dårlig fremgang. Det løsnet da jeg ble tatt for fyllekjøring, og bedriftslegen skrev brev til legen min.

I terapien har vi nesten ikke snakket om tjeneste min, vi skjønte at jeg hadde mye i bagasjen før jeg dro. Hvorfor ble det sånn, det ligger som regel noe bak. For 10 år siden ble jeg utbrent på jobben. Jeg hadde ikke noe liv, verden var ikke større enn å titte ned på neste ølboks. Jeg tok på meg større arbeis-oppgaver, jobben skulle bli redningen min ( for å holde følelsene unna meg). Jeg sugde til meg mer og mer ansvar. Jeg gikk helt på tryne, og havnet 3 mnd på psykiatrisk med alvorlig depresjon. Deretter var det 1år på dagsenter samtidig som jeg begynte å jobbe igjen. All selvtillit var borte, jeg måtte trene for å tørre å gå på butikken igjen.

Idag har jeg det veldig bra, jeg er 50% ufør, 20% uførhetsgrad. Diagnose Posttraumatisk stresslidelse. Summen av alt er jeg sliten, derfor 50% ufør. Jeg har vært på hæla i nesten 20 år.

Idag er jeg 52 år og har vel aldri hatt det det så bra. Jeg våkner om morgenen og gleder meg til en ny dag. Jeg har også flere sosiale hobbyer og venner. Jeg har vokst på krisene mine (redningen ). Jeg har ingeting å klage på i Psykiatrien, jeg har fått kjempegod hjelp.

Jeg har også sluttet å drikke (edru i 5 år nå). Jeg er medlem av DE NORSKE LENKER avd Jessheim. (broderskap for alkoholikere).

Mange sier jeg har vært heldig og fått hjelp. Men jeg har ikke vært heldig, JEG har tatt tak og ansvar for eget liv. Jeg har fått evnen til å leve. Kroppen produserer både lykkepille valium selv, og det er livet som er den rette medisinen, hvis man har evnen til å trykke på de rette knappene. Den evnen har jeg fått nå. Legen kan ikke trylle bort en vanskelig episode for 25 år siden. Men med hjelp til å leve IDAG vil det vonde komme mer i bakgrunnen, og bli borte.

Forsvaret gjorde mange urett, med å sende oss avgårde uforberedt og med alkoholen flytende. Den viktigste følelsen jeg har er tilgivelse, for skal jeg være bitter på forsvaret, er det bare en taper og det er meg. Da kommer jeg ingen vei. Media har skrevet at forsvaret prøver å kjøpe seg fri med erstatninger. Hvis man er kommet i økonomisk uføre kommer penger godt med. Men INGEN blir frisk med penger. I etterkant er det ikke general Diesen som driver med psykiatri, det er det helsevesenet som driver med.

En stolt og glad edru alkoholiker og veteran.

Vidar Hansen

el.hansen@online.no

Publisert: 31.03.09 og påny 4.april 2011

Foto: Blomster i Libanon