Kameratstøtte
Døgnåpen: 800 48 500, eller Skriv til oss

Første tur ut

Mange reiser ut som del av en avdeling hvor de lever og jobber i det daglige. Andre som meg, reiser ut på en midlertidig kontrakt og går inn i en avdeling for en begrenset periode før og under et oppdrag. Jeg skal prøve å fortelle litt om hvordan det var før jeg reiste ut. Det har nok lett for å bli farget av erfaringene ute, men vi prøver.

Av Philip, Medic. Vervet menig.

Jeg bestemte meg i førstegangstjenesten, 2007. Jeg ville til Afghanistan. Jeg jobbet som medic. Det var det jeg kunne, var god på - og mestret. Jeg følte jeg burde bruke det til noe mer. Hvilke andre muligheter lå foran meg? Jeg kunne forsøkt meg som profesjonell soldat uten utenlandstjeneste, kanskje blitt beordret ut etter en stund, men dette var før det ble implementert et OR-basert[1] spesialistkorps i forsvaret. Det fantes ingen karriere som vervet menig medic.

Egentlig ingen karriere uten krigsskole. Jeg ville allikevel bruke det jeg kunne og jeg ville gjøre det militært. Jeg hadde ikke reflektert noe særlig over hva det innebar. Jeg var 19 år, men etter mange historier fra befal med erfaring fra utlandet, var jeg solgt. Om ikke på bakgrunn av arbeidet og misjonen, selv om den virket anstendig, så på bakgrunn av den gjensidige respekten jeg hørte i stemmene deres. Det var noe mer der, et brorskap og et samarbeid født ut av nødvendighet. Jeg ville ut.

Så da vred jeg like greit kneet 180° rundt under en improvisert militær konkurranse på ski. (Det gav meg tittelen “årets delvis” og “som forventet” under fysisk mestring på tjenesteuttalelsen. Kneet ble gradvis bedre, men jeg fullførte førstegangstjenesten som delvis. Ingen øyeblikkelig anledning til å dra ut, altså. Jeg endte opp ute i det sivile og bosatte meg med noen venner i Oslo, tok opp fag, festet, trente, jobbet med psykisk syke, og ble helt frisk i kneet.
Men jeg var ikke ferdig. Jeg hadde fortsatt ikke reist ut. Fortsatt ikke gjort jobben. 

Jeg skrev meg opp i interesseregisteret til FSAN[2], og når jeg plutselig en dag på høsten i 2008 fikk forespørsel om å søke på en stilling som Medic Role 1/NSE. Ja, da gjorde jeg det. Jeg skrev CV. Prøvde å skrive riktige ting, legge ved anbefalingsbrev og skaffe referanser. Heldigvis hadde jeg velvillige befal fra SanBn, som stilte opp. Jeg hadde fortsatt ikke fortalt moren min at jeg skulle ut.

Tydeligvis var kombinasjonen av flaks og referanser god nok, for jeg fikk innkalling til å møte opp til samtale/info og helsesjekk. Det var en hyggelig gjeng jeg møtte på Sessvollmoen, og vi kom godt overens. Alt av papirarbeid ble avsluttet og levert. Vi fikk høre at dagen handlet vel så mye om personlig kjemi som helse, og at det så bra ut på begge fronter. Ingenting var likevel avgjort. Alt ENO[3].

Smått om senn kom beskjeden: Oppmøte til samtrening, 20 april 2009, for NCC/NSE Role 1[4]. - Om noen måneder.  Da måtte jeg informere familie, jobb og venner. Det gikk bedre enn jeg fryktet. Moren min gråt, og lurte på hvorfor jeg ville gjøre dette mot henne. Faren min var nok litt uenig i hele operasjonen, men støttet meg i mitt valg, allikevel. Eller ihvertfall min rett til å ta mitt eget valg. Det ble noen diskusjoner rundt middagsbordet. Med og uten meg. Når jeg var der sa jeg som jeg tenkte selv: Jeg drar ut som medic, ikke stormer[5]. Noen må gjøre den jobben, og det kan like gjerne være meg. Venners reaksjoner varierte fra å synes at det var “skikkelig kult” til å lure på om jeg var blitt hjerneskadet. Ingen av oss hadde noen reell forståelse for hva som foregikk der nede, men jeg visste at det innebar en del problemer jeg ikke ville kjenne igjen fra det sivile. Jeg funderte mye på døden, og risikoen for å måtte ta liv.

Etter mye selvransakelse fant jeg ut at jeg i ytterste konsekvens var villig til å ta et liv, for å redde mitt eget, eller andres. Det er et valg du ikke uten videre kan ta et steg tilbake fra, og det tok meg mange sene kvelder å finne et godt nok svar.
Det ble noe sånt som: Hvis ikke jeg er villig til å gjøre det, må noen andre trå til. Noen som er enda yngre, som har tenkt mindre rundt det, aldri har sett et lik eller ikke har noe forhold til døden. Det er kanskje bedre om det er meg. Jeg var nettopp fylt 21 år når jeg dro nordover for å samtrene med avdelingen. Jeg hadde aldri før følt meg så klar, og så lite klar, på samme tid.

Jeg som bare hadde førstegangstjeneste, litt hospitering på ambulanse, noen kurs og hjelpekorpsarbeid bak meg, skulle altså avgårde i krigen. Det var tydeligvis noen som mente jeg var god nok, så jeg måtte tro på det og bruke anledningen til å gi dem rett. Når en av medicene på evakueringslaget fikk et ultimatum av kjæresten (drar du, så drar jeg) gjorde vi det vi kunne for å støtte han. Både for at han skulle bli, men også for at han skulle vite at han hadde oss i ryggen, uansett hva han valgte. Han valgte å dra hjem til kjæresten. Det ble slutt før vi var tilbake fra Afghanistan. 

Noen måtte ta hans stilling, og siden jeg hadde erfaring, opplæring, og god kjemi med laget, ble det meg. Det vil si: Jeg gikk til troppssjefen og meldte meg frivillig. Det har jeg aldri angret på. Samtreningen gikk fint, nok sagt om det. Vi kom frem til Afghanistan sommeren 2009. Å gå av flyet var som å gå inn i en vegg av varme, og jeg husker tanken meldte seg:  “Det her kommer aldri til å gå. Vi kommer til å dø av varmen, om ikke annet”. Men det gikk. Det ble en ganske rolig første kontingent, selv om makkeren min ble byttet ut halvveis, og sjef for avdelingen likeså. (Makkeren dro hjem til kjæresten, sjefen ble sendt hjem.)

Mot slutten av 2009 og min første kontingent, fikk jeg tilbud om “recap”. Altså å bli i Afghanistan et halvår ekstra. Det var falt fra en medic på neste evakueringslag. Jeg takket ja, og det tok ikke lang tid ut i 2010 før ting begynte å gå skeis.
Vi mistet fem nordmenn, fem venner, i to omganger den kontingenten:

  • 25.01.2010
    • Claes Joachim Olsson
  • 27.06.2010
    • Kvartermester Eldjarn, Andreas
    • Fenrik Tokle, Simen
    • Løytnant Lian, Christian
    • Orlogskaptein Bolle, Trond André

Det ble nok å gjøre for saniteten, med psykisk førstehjelp, samtaler, vedlikehold og behandling av andre i avdelingene. For ikke å nevne egne følelser og sorg, men det er en annen historie.

[1] (OR- Other Ranks, NATO-begrep for under-offiserer.)[2] (FSAN - Forsvarets Sanitet, SanBn - Sanitets-Bataljonen, holder til i Indre Troms)[3] (ENO - Etter Nærmere Ordre)[4] (NCC - Norwegian Contingent Command, NSE - National Support Element. Role 1 - Liten Sykestue.)[5] (Stormer -  Fra “Storm-soldat” Soldat spesialisert innenfor aggressiv krigføring.)(Medic - Soldat spesialisert innenfor førstehjelp.)